Digitale verktøy i klasserommet? Hva er vitsen?

Nei, hva er poenget? Skal undervisningen bli digital nå, bare fordi vi har muligheten? Har digitale verktøy noen hensikt i seg selv, eller er det bare for å gjøre undervisningen kul og morsom?

Det er veldig lett å føle seg bakpå og utdatert, om man ikke umiddelbart svarer bekreftende på spørsmålet «Bruker du digitale verktøy i undervisningen?». Samtidig er det ofte for lett å svare bekreftende ja på spørsmålet også – uten å tenke nøye over hva det egentlig handler om. For i det øyeblikket en bruker PowerPoint i undervisningen – noe jeg tror veldig mange lærere gjør – så er man umiddelbart i det digitale universet. Og da har vi jo oppfylt et vesentlig krav, eller?

Nei, det handler jo selvsagt ikke (bare) om lærerens evne til å formidle digitalt, men noe mye mer, som beskrevet både i kunnskapsløftet (digitale ferdigheter)(udir.no) og forslaget til  den nye læreplanen. Det er altså elevene det handler om, men med god bistand fra lærer, selvsagt. Det er dette skjæringspunktet mellom lærers og elevenes digitale kunnskaper og forutsetninger jeg befinner meg med dagens blogg. 

Jeg vil gå ganske rett på sak, men gi litt bakgrunn for mine tanker og kanskje frustrasjoner med digitale verktøy, og mangel på strategier både for elever og lærere i videregående skole, slik jeg ser det. For om skolen og skoleeier mangler en klar strategi med både læreres opplæring i digitale verktøy, inklusive læringsplatformer og administrative verktøy, men ikke minst; en klar og tydelig ide om hvorfor elevene skal ha PC i skolen – vel – da har jeg skrevet en liten snutt her, som kan gi noen tanker om hvorfor jeg både er ivrig og lett oppgitt >>>

Ansvar for egen digitale læring?

Skolen min, og andre videregående skoler jeg har vært borte i gjennom kollegaer synes å mangle strategier og klare opplegg for elevenes bruk av Pcer i skolen utover de basisoppgavene som gjerne handler om å skrive oppgaver, lage presentasjoner, levere inn på læringsplatform og bruke i prøvesituasjoner.  Denne mangelen gir jo samtidig hver lærer muligheter-  den fine autonome friheten til en hver lærer stimuleres selvsagt. Dette påpekes godt og tydelig i innledningen til Marianne Hagelias bok der hun på side 9 peker på at skolen allerede har en rekke verktøy i arbeid, som læringsplattformer og bruk av tekstbehandling, presentasjonsprogram osv, men «…disse verktøyene utnyttes ikke effektivt». (Hagelia, 2018:9) Dette er jeg enig i. Og jeg vil gjerne være med på å ta noe av skylden for det. 

Mangel på strategi skaper restriksjoner?

Jeg gikk inn i skolen med et åpent sinn og var opptatt av at IT-verktøy skulle brukes, at elevene skulle gis frihet og ansvar og at skolens relativt konservative holdninger til bruk av IT-verktøy i timene burde utfordres. Etterhvert som jeg skaffet meg erfaring,  observerte elevene, og så hvordan Pcene ble (mis)brukt, ble jeg mer tilbakeholden og restriktiv selv. Jeg ser at det krever mye jobb og en annen tilnærming om It-verktøy skal ha en fornuftig rolle i klasserommet. Det irriterer meg at jeg er blitt konservativ og restriktiv og av og til ønsker Pcer og mobiler langt dit peppern gror. Jeg ser jo hvordan det tar elevens oppmerksomhet vekk fra det som skjer i klasserommet – når pcene er på og skjermene oppe – er slettes ikke alle der de burde være . Men samtidig ser jeg jo hvor skolens og mine manglende strategier for god bruk av IKT-verktøy i klasserommet utgjør en del av problemet. 

Ambivalent autonom

Lærernes autonomi på min videregående anvendes selvsagt svært forskjellig. Noen er mer digitale enn andre, og selv regner jeg meg som digitalt kompetent over middels. Men altså, ikke så veldig erfaren med digitale metoder i klasserommet, selv om jeg vet det finnes mye bra der ute. Og jeg har vært på leting etter gode metoder, og jeg har vært på foredrag og på ulike seminarer der gjerne tittelen på innlegget har vært «IKT i undervisningen». Jeg har selv holdt et interaktivt foredrag for lærere i fylket om pedagogisk bruk av Kahoot, og fikk masse god respons som jeg har brukt selv i undervisningen. 

Likevel sitter jeg her med en blandet følelse, både fordi denne autonomien vi lærere har i videregående bør kobles på en slags overordnet strategi og fordi mange av de metodene og morsomme ideene jeg har fått opp igjennom har vært gode til få gangers bruk. Men for den jevne undervisningen, den daglige donten i klasserommet – så blir det til at undervisningen ofte blir lite digital, men ofte veldig akustisk og analog. Så min ambivalens er bygd på følgende:

• Digitale undervisningsmetoder må i seg selv ha en egenverdi, dvs en hensikt rent pedagogisk og faglig – at undervisningsmetodikken kun er digital for å være digital synes jeg ikke er noe poeng.
• Digitale metoder i klasserommet må ha en form for oppbacking fra skolen, dvs være basert på en form for langsiktig strategi som inkluderer søkelys på metodikk og opplæring. Det kan ikke overlates kun til den enkelte lærer, men være basert på en (digital?) delingskultur og stadig oppdatering i fellesskap og styrt av skolen. 
• I tillegg: å bruke digitale metoder må omfatte mye, ikke bare være en lærerstyrt aktivitet, men noe som er dypt forankret i en elevsentrert tilnærming. Med tanke på hvor lite digitalt kompetente mange elever er på digitale ferdigheter som handler om skolefaglige saker, bør digitale metoder, inklusive digitale studieteknikker være svært viktig å formidle til elevene, tidlig og kontinuerlig. 

Jeg synes Hildegunn Otnes i «Å være digital i alle fag»sier det svært godt – at det å være digital i skolen ikke kun er en instrumentell fremgangsmåte; vi har digitale verktøy, da må vi bruke dem – men heller at det handler om holdninger og livsstil: 

«Vi ønsker å få fram at det digitale i mange av fagene innebærer mer enn tekniske redskaper, at det også er en ny måte å handle på, å tenke på, å uttrykke seg på – og forholde seg til verden på.» (Otnes, 2012: s11)

Digitale dikotomier

Det første som falt meg inn, er at mange digitale verktøy, slik det anvendes i klasserommet er lærerstyrt.   Powerpoint er jo den mest nærliggende å tenke på, men alt fra læringsplatformer til bloggverktøy representerer jo digitale verktøy. Jeg synes i alle fall at de digitale verktøyene kan plasseres ulike steder på et kontinuum som under – nemlig fra det totalt lærerstyrte til det elevstyrte.

Under presenterer jeg noen verktøy jeg selv har brukt, og kommenterer også i hvilken grad jeg oppfatter verktøyene som lærerstyrte eller elevstyrte. Det jeg også kommenterer er at noen av verktøyene kan bli mer elevstyrte med noen endringer både i fremgangsmåte og teknikk. Det bør kanskje være et mål?

Mine forsøk

Jeg har prøvd ut en god del ting siden jeg startet som lærer, noe mer vellykket enn annet. Noen av det jeg har testet ut skriver jeg om under, men kanskje viktigere: Jeg har lyst til å teste ut langt flere metoder, og det skriver jeg om lenger ned. Jeg ble utrolig begeistra da jeg leste Marianne Hagelias «Digital studieteknikk»på toget til Bodø nå i vinterferien, og den boka kommer til å bli fast følgesvenn framover. 

Digitale verktøy i klasserommet?

• Facebook– klasse (gruppe). I flere år hadde jeg en ordning der jeg lot elevene jeg var kontaktlærer for opprette en Facebook-gruppe for klassen, og deretter invitere meg som lærer inn i klassens egne lukkede og hemmelige gruppe. Her kunne jeg legge ut lekser, dele ekstrainformasjon og sette i gang diskusjoner med klassen om tema vi jobbet med eller emner av mer praktisk natur.  I alle fall var det tanken. Hva var erfaringene?
  • En del elever er skeptiske til at lærere og elever skal være venner på Facebook, det er nemlig en forutsetning for å kunne opprette en slik gruppe: Lærer og én elev må være venner for at lærer skal kunne inviteres inn i klassens gruppe. 
  • Fordelen med å bruke denne måten å kommunisere på med elevene er at jeg kan svare på spørsmål elevene stiller – og alle kan se svaret. Facebooks diskusjonstråder er utrolig godt designet både med tanke på varsler og selve organisering av tråden – den er veldig oversiktlig.
  • Men samtidig: En god del av diskusjonene jeg hadde sett for meg, kunne vi like gjerne ta i klasserommet, selv Facebook samtidig ga mulighet til dialog med elevene på kveldstid om lekser og opplegg. , og noen benyttet seg av det.  Facebook- gruppa dekket den totale mangelen i Fronter / it’s Learning på dialogmuligheter med elevene, fordi de største læringsplattformene mangler Web 2.0 egenskaper.  
  • Men det som etterhvert viste seg var at elevene bruker Facebook mindre og mindre. Færre elever er på Facebook i noen særlig grad. En del elever er rett og slett ikke på Facebook – de har valgt å forlate mediet eller ikke melde seg inn i det hele tatt, og da forsvinner også muligheten til å inkludere alle. Det er et vesentlig poeng i seg selv; Alle eller ingen. 
  • Lærerstyrt eller elevstyrt? Klart en blanding. Elevene kan fint overta og ta ansvar for et slikt verktøy, ja moderere det og ta initativ til diskusjoner og temaer. I norskfaget kan det skapes nye tekster, diskusjoner, dialog og polemikk – mulighetene bør være gode. Men, forutsetningen er at alle er med. 
• Kahoot– dette norskutviklede verktøyet har mange gode egenskaper. Ikke minst når verktøyet har fått nye funksjoner som avstemning/ «survey» – funksjon. 
  • Verktøyet gir elevene mulighet til selv å skape og forme spørsmål – det har jeg gode erfaringer med. Da må de både finne gode spørsmål og ikke minst gode alternativer, samt sette seg godt inn i et tema. Nettopp dette gjør at det kan være elevstyrt og elevorientert. 
  • Det fungerer greit som en oppsummering av en økt eller tema – quizen er en fin måte å teste kunnskaper på 
• NDLA.no– både som selvstendig verktøy og som supplement til lærebøker og forelesninger i klasserommet.
  • Elevene oppfordres til og bruker ofte NDLA som kilde til ulike oppgaver de gjør i gruppe eller individuelt
  • Særlig læringsstiene – dvs interaktive oppgaver er nyttige. Da må elevene sette seg inn i tekst og ofte produsere svar i form av avkrysninger eller små tekster. 
  • Men ofte blir NDLA kun enda et nettsted der de må lese på skjerm, noe som de synes er greit – men da forsvinner noe av det «digitale poenget». Marianne Hagelia problematiserer forøvrig dette med lesing av tekst på skjerm – opp i mot det å lese på papir. Svar på hva som er «best» er ikke entydig, det er det heller ikke blant mine elever, noen liker det, andre trives med å ha boka med de fordelene det gir. (Hagelia, 2018: s 61 – 64)
  • Dette er i utgangspunktet et lærerstyrt verktøy, men elevene kan jo selvsagt på eget initiativ bruke det. Likevel, det er ikke spesielt interaktivt (med en del unntak – som læringsstier osv)  eller basert på en dialog med lærer eller nettsted. 
• Video-oppgaver
  • «Alle» elever i videregående har mobil. De fleste mobiler har opptaksfunksjon. Dette er et kraftfullt og flott verktøy. 
  • Som samfunnsfaglærer har jeg vært opptatt av at elevene skal beherske begrep og viktige definisjoner i sosiologien osv. Jeg har gitt elevene i oppgave å lage en kort film som gruppearbeid, der de skal definere et begrep ved å bruke visuelle virkemidler. Ett av begrepene de har jobbet med, er f eks «identitet». 
  • Erfaringene er gode, de gyver løs på oppgaven og ulike elever løser oppgavene på forskjellige måter. Tilsammen gir det god læring for både elevene og lærer. Det gir masse rom for tolkning, men nettopp fordi de ulike bidragene er så forskjellige, ser elevene også mangfoldet i begrepene de tolker. 
  • Ulempen er tidsbruken. Selv om mange av elevene er kjappe på teknologi, skal det filmes, redigeres og presenteres. Det tar tid, men er ofte verdt det. 
  • I «Multimodalitet i skole – og fritidstekstar» gjennomgår en av medforfatterne Jon Hoem bruk av video og multimediale oppgaver i undervisningen, og påpeker jo det åpenbare, at «…mobiltelefonen for lengst blitt den dominerende produksjonsenheten. Det meste av denne video-og bildeproduksjonen er direkte knyttet til sosiale medier». (Rogne, Waage, 2018: s15)

• Til slutt må jeg ta med dette med blogging, noe jeg ikke har gjort før vi startet med det i Nordisk 6110 – men jeg ble ivrig og har nå startet et bloggeprosjekt i to klasser. Det er mulig at dette kommer til å inngå i min FOU- oppgave. 
• Blogging
  • Jeg har satt i gang et større bloggeprosjekt både i Sosiologi og sosialantropologi og Sosialkunnskap-klassene på hhv 2 og 3trinn. Hensikten er flerfoldig, men først og fremst at elevene skal kunne sette seg inn i et tema på egenhånd, i små grupper, og jobbe i dybden med et tema. 
  • Slik det er lagt opp, bruker de nå tid på å finne informasjon, både som de skal bruke som kilder for det de skriver og legger ut på bloggen, og informasjon de kan lenke til, med kommentar. Implisitt må de sikre at kilden er troverdig og sikker. 
  • De skal bruke bilder og tekst, samt videoer og intervjuer de selv skaper. 
  • Bloggene skal være åpne slik at medelevene kan se dem. Medelevene skal gruppevis kommentere bloggene og lese igjennom det de andre gjør. Tanken er at de på den måten ser flere sider ved temaet, og samtidig ser hvordan andre løser samme oppgave. Det ligger mye læring her, tenker jeg.
  • Dette er et pågående prosjekt, jeg er spent på hva som til slutt kommer ut av det. 
  • I norskfaget må jo dette være en fin måte å både produsere og lese tekster, drive med kildekritisk innhenting av informasjon.